Farvel til øvingslærer Magnar

 Fredag kveld la John, Merja og Magnar planer om å spise en slags avslutningslunsj med rektor og koordinator på PTTC. Magnar skulle nemlig dra tilbake til Norge på lørdag ettermiddag

Lørdagen startet imidlertid med at vi ble vekket brått av hotellpersonalet for å at vi skulle komme og spise is og kake med dem. De ønsket å markere Magnars avskjed, og de bydde på kaffe, kake og is. Vi måtte kaste oss ut av sengen og spise, for at isen ikke skulle smelte i varmen.

Det ble en koselig markering der mange varme og hyggelige ord ble sagt. Vi har nemlig utviklet et ganske tett forhold til personalet her på hotellet. Vi hadde i utgangspunktet bare reservert rom her i 7 dager, men har endt opp med å tilbringe hele oppholdet her. Årsaken til dette har uten tvil vært personalet på hotellet.

Etter å ha fortært store mengder kake og is, bar det av gårde til lunsjavtalen som vi hadde inngått kvelden i forkant. Av ukjente årsaker, hadde hotellet verken strøm eller vann denne morgenen. Vi kastet på oss noen ganske uformelle klær og dro til lunsjavtalen både mette, udusjede.

Vi ankommer restauranten med Tuk-tuk, og der står både rektor (Ora) og direktøren for utdanning i Siem Reap (Ung Seredi). De hilser oss og blir stående utenfor restauranten. Vi lurer litt nølende på hvorfor vi ikke skal gå å sette oss ned, men vi får beskjed om at det kommer flere til lunsj, og at vi må vente på dem.

Ut av det blå, dukker det opp en kortesje med flere biler. Mest iøynefallende er 3 gigantiske Lexus-SUVer med sotete vinduer og registreringskilter fra Phnom Penh.

Det viser seg at utdanningsministeren i Kambodsja (Im Sethy), sammen med alle sine statssekretærer har kommet for å spise lunsj sammen med oss. De er på vei til det krigsherjede Preah Vihear området for å drive diplomati, men har tatt seg tid til å stoppe for lunsj i Siem Reap.

Det var en surrealistisk opplevelse når Hans Eksellense(Som han blir kalt), steg ut av bilen. Vi har nemlig observert det hierarkiske systemet innenfor utdanning her i området, og på denne stigen stiller både rektor Ora og provinsiell direktør Ung Seredi høyt. Det var derfor en opplevelse å se dem bøye seg nærmest i støvet for denne personen som steg ut av bilen.

Im Sethy i mørkeblå skjorte

Under lunsjen var det mange som holdt tyst. Man må kjenne sin besøkelsestid når man sitter i selskap med hans eksellense Im Sethy. Når vi skulle sette oss med spisebordet ble vi fra Norge plassert like ovenfor hans eksellense. Dette var kjempemoro for oss. Vi var vitne til en hel gjeng med innflytelsesrike personer som av ren underlegenhet holdt helt tyst, mens vi satt og diskuterte løst og fast med hans eksellense. Temaene som ble nevnt under samtalen var: Hva vi hadde undervist i praksis, hvordan vi likte å undervise i Kambodsja, Finland og Den Finske Vinterkrigen, Norge og Erik Solheim (Som han kjente ganske godt), utfordringer knyttet til utdanning i Kambodsja, og siste men ikke minst hva slags innhold historiepensumet i Kambodsja burde ha.

Im Sethy var en svært hyggelig og inkluderende person som vi satt pris på å møte.

Foruten et fantastisk klientell, var selve maten under lunsjen noe skummel for norske tarmsystemer. Spesielt ettersom hans eksellense, i partnerskap med sine statssekretærer, forsøkte å få oss stakkars nordmenn til å smake på absolutt alt. For det første hadde vi nettopp spist massevis med kake, og for det andre var noen av tingene nokså uappetittlig etter vårt skjønn. Her tok likevel ærefrykten overhånd og vi tvang ned spiseskje etter spiseskje.

Dette var en opplevelse som kom svært overraskende på oss. Vi møtte opp ubarberte, udusjede og i dagligdagse klær, og følte oss derfor til tider litt utilpass.

Besøk av utdanningsministeren er nok et eksempel på det fantastiske kontaktnettet Magnar har opparbeidet seg her i Kambodsja, og vi har vært svært heldige som har fått være en del av det, og det har gitt oss mange uvurderlige erfaringer.

Vi satt igjen med et lite hakeslipp når Im Sethy håndhilste med oss en siste gang før han hastet av gårde til bilkortesjen med sikkerhetsvakter hakk i hæl. 

Det utartet seg til å bli litt mer enn en rolig lunsj med Magnar før han reiste

Deler av bilkortesjen

Aw kohn, PTTC

Da er vi ferdige med praksisen vår her på PTTC. Vi har møtt så mange fantastiske mennesker og besøkt mange spennende steder, så det har vært seks uker med mange inntrykk og fine opplevelser. Vi har blitt veldig godt mottatt på skolen av lærerne og ikke minst av studentene. Så det har vært utrolig gøy å undervise her. Studentene har vært veldig interessert i det vi har undervist i, motiverte, lærevillige, høflige og takknemlige. Og den takknemligheten fikk vi virkelig oppleve, da skolen like gjerne arrangerte en avslutningssermoni for oss.

Mye fnising fra jentene da John holdt tale.

Litt forlegne, men glade studenter

Alle de nesten 200 første års studentene, noen av lærerne, visedirektøren på PTTC An Chhut og direktøren for utdanning i provinsen Ung Seredi hadde samlet seg under biblioteket for å holde en sermoni for oss studenter og vår øvingslærer Magnar Sannes. Først holdt An Chhut en tale til oss, deretter var det Magnar's tur å holde tale til studentene på PTTC, så holdt John en tale til studentene på PTTC på vegne av oss, studentene på PTTC holdt tale for oss og til slutt holdt Mr. Ung Seredi en lang tale. Som om ikke dette var nok, fortsatte sermonien med utdelig av utmerkelser og gaver. Det hele var overveldende og sjelden har vel noen studenter fått så mye oppmerksomhet for å ha fullført praksis. Det eneste vi kan si er; tusen takk PTTC!!

Magnar fikk en utmerkelse for å ha vært en av grunnelggerne for samarbeidet mellom UiA og PTTC.

Vi fikk hver vår diplom og en liten gave fra skolen.

så fikk vi gaver av studentene...

og her alle sermonideltagerne samlet

Avslutningslunsj





 

Jeg og John har fulgt hver vår klasse ganske tett gjennom hele praksisperioden. I den siste engelsktimen vår, lagde vi en natursti for begge klassene. Studentene var litt usikre på hva en natursti  var, men når vi først kom i gang var innsatsen upåklagelig. I stekende varme løp de ivrig rundt på skoleområdet for å finne alle postene, og vi avsluttet det hele med en felles lunsj på plenen utenfor skolen. Det ble mye latter, sang og dans. En kjempefin avsluting med de fantastiske klassene våre:)

John med 1A



Merja med 1B





Det nærmer seg slutten/Historiebevissthet del II

Vi er nå i gang med siste uke. Har vi vært dårlige til oppdatere, sier du? Vel, det har sin naturlige forklaring i at det har vært mye å holde på med. Ingen unnskyldning, bare en forklaring. Men vi kan jo la innleggene strømme nå mot slutten.

Husker du historiebevissthetsinnlegget (28 bokstaver!) mitt? Vel, jeg har et forklaringsansvar. I all min uvitenskapelighet så jeg ting jeg ville se og overså noe åpenbart. Fra da jeg hadde samme opplegget i andre klasser viser det seg at elevene velger den berømte sirkelen, framfor linjen, fordi det minner dem om jordkloden! Faktisk.

Så selv om jeg hørte at de brukte den forklaringen i den første klassen ble jeg så oppstemt av resultatet at jeg lagde en konklusjon det ikke var vitenskapelige grunner for å hevde. I all min vitenskapelighet poster jeg derfor dette innlegget for å bekrefte at viteskapen går framover ved prøving... og feiling. Og noen ganger innimellom fordi man har rett.

Vitenskapelig, teoretiserende og historiebevissthetsformidlende (30!) hilsen Kristoffer

Er det lov å slå barn?

Er det lov å slå barn?

"Det er vel lov å slå barn bare hvis det er i god hensikt? Hvis man bare slår litt, så gjør de ikke samme feilen igjen."

Studenten kom rett og slett med et utilslørt innlegg til forsvar for å bruke vold mot barn i oppveksten. Ble jeg sjokkert? Nei, egentlig ikke. Jeg visste jo at dette ikke er så uvanlig i Kambodsja. Men med min gråsone-framfor-svart-hvitt-undervisning skulle jeg nå få litt å bryne meg på. Motstanden mot å slå barn var allikevel overveldende. I fire forskjellige klasser diskuterte vi temaet med forskjellig intensitet.

Hjemmeleksa var å ramse opp alternativer til slag. Skulle ønske jeg hadde sluppet å måtte gi den leksa.

Kristoffer

Historiebevissthet? Hva er nå det?

En liten historisk oppdatering.

Personlig synes jeg historiebevissthet er et viktig og spennende emne. For de uinnvidde kan jeg si at historiebevissthet handler om refleksjoner av hva historie er og hvordan vi preges av- og preger historien. Jeg prøvde å si dette til klassen på følgende måte: "We are shaped by history and we are shapers of history."  Tolken kom etterpå og spurte: mente du shape eller safe? Shape, sa jeg. Å, ja, sa han, da sa jeg feil til klassen... Som du skjønner har innholdet i det jeg sier en del hinder å passere før det når fram til elevene. Timen gikk nå sin gang og vi kom i gang med historiebevisstheten.


(Til venstre: den tragiske delen av Kombodsjas historie. Bilde av bilde av hodeskaller med og uten bind for øynene fra massegrav i Choueng Ek.)
(Til høyre: den stolte historien. Liten del av templet Angkor Wat som representerer Khmerrikets storhet.)

Hvordan forholder man seg egentlig til en historie som blant annet har vært preget av folkemord, borgerkrig, bombing og grensetvister innen de siste 35 år? Dette spurte jeg studentene om og jeg er takknemlig for det de delte. De var alle innstilt på å BRUKE historien til å skape en BEDRE framtid. Dette er historiebevissthet!, sa jeg. Men da jeg spurte hvordan historien skulle brukes ble det stille. Refleksjoner rundt slike temaer er ikke noe man skal bruke krefter på her borte. Det jeg må huske er at det tryggeste for et menneske under Røde Khmer-perioden var å glemme. Glemme språk, kunnskap, tidligere jobb, bekjentskaper og drømmer. Det var livsfarlig å huske. Det å kunne fransk eller å ha vært lærer kunne bety den sikre død, hvis soldatene fant det ut. Så jeg må være (historie)bevisst dere historie og kultur. Allikevel er mitt høye ønske at elevene skal lære hva kritisk tenkning er. Jeg ga dem en oppgave:

Velg en strek, runding eller firkant som et symbol på hvordan du oppfatter historie. Resultat:

Runding: 21 elever             Firkant: 4 elever                Strek: 6 elever

Ingen av resultatene sjokkerte meg. I øst er man mer preget av en syklisk tids- og følgelig, historieforståelse. Det som var spesielt var at de som hadde valgt annet enn runding, etter opptelling, helst ikke ville si noe når jeg spurte hvorfor de hadde valgt det de hadde valgt. Og etter hvert skjønte jeg at de hadde valgt ”feil” figur. De hadde stukket seg ut i mengden. Det skal man helst ikke gjøre. Gjør som de andre, så legger ingen merke til deg. Sjansen for å dø eller bli straffet minimeres.

Da måtte pedagogen (undertegnede) forklare at det finnes ikke gale svar, alle har rett, dette handler om DIN oppfatning, osv. Liten respons. DIN oppfatning, sa jeg igjen. Ok, da. Litt motvillig forklarte de hvorfor de hadde valgt den figuren de hadde valgt. Men det var noe skamfullt over de flakkende blikkene mens elevene med ”riktig” figur smålo seg imellom.

Jeg kunne fortsatt, men nå tror jeg du skjønner litt mer om hvor utfordrende og hvor spennende det er med historieundervisning i Kambodsja. Oppdatering av turen til Phnom Penh er like rundt hjørnet. Stay tuned for mer historie!

Kristoffer

Hverdagen til elevene våre

Det er på tide at jeg tar bladet fra munnen og bidrar litt mer til denne bloggen, og i den anledning tenkte jeg at det kunne vært interessant for leserne å vite litt om vår elevgruppe.

Å være elev på Provincial Teacher Training College (PTTC) er nemlig svært krevende, og vi studenter fra Norge er stumme av beundring for hvor hardt elevene arbeider og hvor mye arbeid de legger ned.

I løpet av engelsktimene mine har jeg fått et ganske tydelig bilde av hvordan en hverdag ser ut for en elev ved PTTC. (Hvertfall i den klassen)

05.00: De står opp for å gjøre seg klar til en ny skoledag

05.15: De spiser frokost og gjør sine vanlige morgenrutiner

05.30: De lager mat som de tar med seg på skolen. I A-klassen spiser elevene lunsj sammen på gressplenen, og elevene tar med seg hvert sitt bidrag til det som minner om en piknikk-lunsj.

Når maten er ferdig laget så gjør elevene seg klare til å dra på skolene. Det er ingen som våger å komme for sent til oppstilling og flaggheising klokken 07.00

Fra 07.00 til 11.00 har elevene ordinær undervisning. Mellom 11 og 14 er det en slags lunsjpause, fordi det er i dette tidsrommet at varmen er sterkest. De fleste elevene deltar imidlertid på ekstraundervisning i engelsk mellom 11 og 12, så pausen deres blir redusert til 2 timer. I denne pausen er det mange elever som driver med vedlikehold og gartnervirksomhet, men det virker som om det går på rundgang mellom elevene. De som har slik tjeneste benytter seg nemlig av egne uniformer som minner om norske speiderskjorter.

I lunsjen spiser elevene de tingene som de forberedte tidligere på morgenen, og alle har med sitt bidrag. De spiser: Ris, kylling, fisk og mange andre ting jeg ikke er helt sikker på hva er.

Etter lunsjen har elevene ordinær undervisning fra 14-17, etterfulgt av nok en oppstilling.

Deretter drar de til sine respektive bopeler for å gjøre lekser og hjelpe familien. De fleste elevene kommer fra fattige familier, og blir følgelig nødt til å hjelpe til hjemme for at hjulene skal gå rundt. Mange av dem har også oppimot 10 søsken.

Etter å ha gjort sine plikter hjemme, så slapper de litt av før de legger seg. De legger seg tidlig, for de må jo opp igjen svært tidlig neste morgen.

Elevene har forøvrig skole på lørdag, og av og til ekstratimer på søndager. 

Når de har fri på søndager, er det mange som besøker familie på landsbygden. Dette innebærer sykkelturer på 40km hver vei for å se familien sin i noen timer, før de drar tilbake til Siem Reap for å gjøre seg klar til neste skoledag.

I klasserommet er elevgruppen en fryd å ha med å gjøre. De reiser seg når læreren kommer inn, og blir stående helt til læreren ber dem sette seg. Elevene kikker rart på oss når vi går og deler ut ark eller ordbøker, og flere melder seg frivillig for å gjøre det i stedet. Når timen er over, reiser elevene seg igjen, og blir stående helt til læreren går ut av klasserommet. Idet man går ut av døren kommer det ofte et rungende ”Thank you teacher” fra elevene. Det er på veldig mange måter en veldig takknemlig jobb å være lærerstudent her i Kambodsja.

John E

Elevene følger nøye med

Undertegnede smiler for seg selv når eleven plasserer Russland der Finland ligger

Ikke så lett når Atlasene er skrevet på khmer.

To uker gjennomført med stil!

Vi har nå rundet to uker i dette så rent trivelige landet.

Magen har jobbet hardt hos de fleste av oss. Kambodsja har gitt den en litt overraskende bakterieflora, men vi er stolte over at kroppen er flink til å tilpasse seg. Man kan ikke annet enn å filosofere over hva magen til tider har tenkt: "Egg og bacon igjen?!", "Så det er ris som er in om dagen?", "Aha. Kjøttet skal være tvers igjennom rødt når man spiser det.", "Finnes det virkelig så mange kyllinger i verden?". Men vi har kommet helskinnet og styrket ut av Imodium-alderen.

Undervisningsmessig er alt i skjønneste orden selv om kreativiteten krever sin mann. Går det an å undervise uten Powerpoint? Internett? Projektor? Joda. Sålenge krittet henger sammen, så veier studentenes oppførsel opp for all teknisk mangel. De følger med uansett. Virker det i hvert fall som. Jeg har forsøkt meg med litt undervisning i geografi, vann og bli-kjent leker. Det har blitt godt tatt imot til nå.

Noen ting har vært mer utfordrende enn andre. Det tok for eksempel litt tid å venne seg til å bruke en sofapute som svamp, og jeg har enda ikke funnet riktigtrykknivå på krittet. Det knekker i ett kjør. Det er også studenter som har stått uhensiktsmessig lenge etter å ha spurt et spørsmål, rett og slett fordi jeg glemte å si at de kunne sette seg igjen. Sammenlikn den med Videregående iNorge dere! :)

Denne helga har vært full av fart, som alle andre dager. Magnar (vår øvingslærer) er full avgode idéer og bra opplegg vikan være med på. På lørdag bar det til "Floating Village". Navnet juger ikke. Her fløt det hus, butikker, kirker, skoler og barn i små gryter rundt omkring. Vi ble tilbudt å holde noen over middels store slanger, men det var bred konsensus i gruppa at det heller bør testes i mindre utfordrende omstendigheter.

I dag er det søndag og vi har slappet av ved bassengkanten og Ole Einar "hummeren" Aas har tilbrakt litt for mye ubeskyttet tid på solsenga. Kanskje var det en spennende bok, en bra podcast, litt slumring, eller en kombinasjon av alt som førte til denne solnedgangen på magen? Jeg har ikke tid til å fundere lenger. Snart er klokka 19 og det er fast middagstid for teamet. Hva blir det i kveld mon tro? Lok Lak? Khmer Speciality? Biff ala Lindstrøm eller Ku ala Lumpur? Gleder meg... Skal hilse fra Magnar forresten.

Fotballkamp?

Her er en aldri så liten sportsreportasje fra Kambodsja! Daglig møtes nemlig elever og lærere til en fotballduell bak skolen. I denne kampen var lærerlaget forsterket med de norske spillerere Fjalsett, Langeland og Aas, og det var høye forventninger til nordmennene.

Kampen begynte ca klokka fem på ettermiddagen, og i begynnelsen var det ca. 16 spillere på banen. Men etterhvert strømmet det på med spillere og ved kampslutt ved solnedgang var det over 30 spillere på banen. Kan for ordens skyld nevne at det ikke var noen innbyttere i kampen, fordi det ikke er noen begrensninger for hvor mange spillere det kan være på lagene og det er heller ikke så nøye om det er like mange spillere på lagene.

For å gjøre kampen ekstra spennende, er underlaget" litt" ujevn (tenk potetåker). Banen har vel ikke akkurat standardmål heller; banen er kort og fryktelig bred. Men tror den må være så pass bred for å få plass til alle spillerne. I tillegg er det også en ganske stor risiko at man kan skli på kumøkk. På tross av alt dette, klarte nordmennene seg veldig bra. De løp som noen helter og scorte flere mål, de fant også etterhvert ut hvem de var på lag med og fikk til ganske bra spill. Kampen endte visstnok med seier til lærerne, men det er usikkert hva det eksakte sluttresultatet ble.



Ved kampstart var det ganske organisert, men det varte ikke lenge!





Etterhvert ga reporteren litt opp på å følge med på resultatet og hvem som spilte på hvilket lag, og tok bilder av solnedgangen i stedet;)



Ole Einar har blitt syk i Kambodsja.

Kommenter gjerne om du vet hva det er :)

Published with Blogger-droid v1.6.5

Krish blender inn i kulturen.3gp

Beklager, men det er en feil med videoen...

Første tur i byen (Siem Reap)

Første videoblogginnlegg fra Kambodsja

Endelig. Etter mye tekniske problemer er første film på bloggen. Kos deg med litt nyheter fra Aasia! :)

En liten utflukt

 I dag var vi på en liten tur ut av byen. Vi kjørte forbi templene og videre, tilsammen en time på tuktuk i et mildt sagt uorganisert trafikkbilde. Vi kom til slutt til vårt bestemmelsessted- Landminemuseet til den tidligere barnesoldaten Aki Ra. Aki bestemte seg for å rydde opp landminer og bomber etter at krigen var over og har egenhendig desarmert cirka 50.000 sprengladninger. Kambodjsas land og folk blir fortsatt merket av landminer og bomber som ble sluppet, men som ikke eksploderte. Til høyre er et bilde hvor de røde prikkene illusterer USAs bombing av Kambodsja.

Langs landeveien så vi landsbyer med tilhørende landsbybrønner og mye annet. Blant annet denne sjarmerende bensinstatsjonen, som kan ses på bildet til høyre Dette er forresten ikke et uvanlig syn. Bensin selges på denne måten også i byen. Vår øvingslærer, Magnar ville gjerne vise fram vinterens kommende vannmelonhøst. Her er to lovende eksemplarer. Vannmeloner dyrkes i meget tørr jord. Det ble et mysterium for oss hvordan de da kan inneholde så mye vann. Vet du?

Vel fremme

Hei sveis! Vi er nå innkvartert og akklimatisert i Siem Reap. Det er sent nå og denne posten blir kort, men med et bilde av oss, minus undertegnede ved en Wat- et slags tempelsenter. Alt godt ønskes dere, mere og utfyllende informasjon følger. Stay tuned for Ole Einars videoblogg! Over og ut.

Kristoffer

Forberedelse

Det er viktig å forberede seg, sa en gang en klok mann. Jeg har gjort et forsøk og foreløpig endt med å lese en bok og se én film om det sagnomsuste Kambodsja.

Dette er henholdsvis filmen "The Killing Fields" og boken "Den siste reisen til Phnom Penh." Filmen handler om opptakten til- og gjennomføringen av revolusjonen i Kambodsja 1975-1979, som kostet cirka 1,7 mennesker livet. Boken handler om en svensk manns leting etter sin far som reiste til Kambodsja (eller Demokratisk Kampuchea, som Røde Khmer kalte landet etter revolusjonen) for å støtte revolusjonen i 1977. Den ender med at (big spoiler!!) han finner navnet til sin far i S-21, det mest beryktede torturfengselet fra denne perioden. "Den siste reisen..." tar for seg forfatterens families historie og gir dermed et innblikk i hvordan Kambodsja var før den kalde krigen tok sitt nådeløse grep om også dette landet.

Neste prosjekt er bøkene "Overleve" og "Pol Pots smil." Den første boken er skrevet av en journalist med tidsvitnet Sivun Pen som forteller sin historie. Jeg gru-gleder meg. "Pol Pots smil" handler om idealistiske oppfatninger av revolusjonen blant en svensk delgasjon som besøkte Kambodsja mens folkemordet pågikk. Ingen så ut til å nevne noe om det i sine rapporter. Det er med andre ord et par ytterst interessante bøker jeg har i vente.

Kambodsja er dog ikke bare Røde Khmer-perioden. Derfor leser jeg sporadisk i fakta- og turistboken "The Rough Guide to Cambodia." Herfra har jeg foreløpig fått med meg at krangling er nyttesløst i Kambodsja og at jeg helst alltid skal gå i skjorte og penbukse. Ohoi! Det kan bli varmt. Jeg velger allikevel å pakke med meg både shorts og t-skjorte også, så får vi se det hele litt an. Når det gjelder andre forberedelser måtte jeg, i fortrolig samtale med min historiedidaktikklærer (langt ord- 22 bokstaver!) meddele at jeg ikke har begynt å forberede timene ennå. Og jeg møtte forståelse. Mye fordi vi begge vet at ingen av oss vet hva som skal undervises. Det finner vi ut til uka. Og det passer meg fint. For da kan jeg fortsette å forberede meg. For eksempel med å pakke. Som jeg skal gjøre nå.

Kristoffer

Én dag til avreise

Hei sveis!

Første innlegg på vår blogg har her ankommet. Vi er fire studenter fra UiA som skal ha seks ukers PED-praksis i Kambodsja gjennom PPU-studiet. Det skal sannelig bli spennende. Tror vi. Håper vi. Vi vet nemlig ikke hva som venter oss. Derfor drar vi ned en halv uke før og starter rekognoseringen. Vår mann i (Havana) Kambodsja heter Magnar Sannes og skal lose oss trygt igjennom. Han har allerede planlagt sightseeing hele helgen!

Trivelig at du leser, vi skal følge opp jevnlig med informative innlegg om mye og mangt.

Merja, John, Ole Einar og Kristoffer