Farvel til øvingslærer Magnar

 Fredag kveld la John, Merja og Magnar planer om å spise en slags avslutningslunsj med rektor og koordinator på PTTC. Magnar skulle nemlig dra tilbake til Norge på lørdag ettermiddag

Lørdagen startet imidlertid med at vi ble vekket brått av hotellpersonalet for å at vi skulle komme og spise is og kake med dem. De ønsket å markere Magnars avskjed, og de bydde på kaffe, kake og is. Vi måtte kaste oss ut av sengen og spise, for at isen ikke skulle smelte i varmen.

Det ble en koselig markering der mange varme og hyggelige ord ble sagt. Vi har nemlig utviklet et ganske tett forhold til personalet her på hotellet. Vi hadde i utgangspunktet bare reservert rom her i 7 dager, men har endt opp med å tilbringe hele oppholdet her. Årsaken til dette har uten tvil vært personalet på hotellet.

Etter å ha fortært store mengder kake og is, bar det av gårde til lunsjavtalen som vi hadde inngått kvelden i forkant. Av ukjente årsaker, hadde hotellet verken strøm eller vann denne morgenen. Vi kastet på oss noen ganske uformelle klær og dro til lunsjavtalen både mette, udusjede.

Vi ankommer restauranten med Tuk-tuk, og der står både rektor (Ora) og direktøren for utdanning i Siem Reap (Ung Seredi). De hilser oss og blir stående utenfor restauranten. Vi lurer litt nølende på hvorfor vi ikke skal gå å sette oss ned, men vi får beskjed om at det kommer flere til lunsj, og at vi må vente på dem.

Ut av det blå, dukker det opp en kortesje med flere biler. Mest iøynefallende er 3 gigantiske Lexus-SUVer med sotete vinduer og registreringskilter fra Phnom Penh.

Det viser seg at utdanningsministeren i Kambodsja (Im Sethy), sammen med alle sine statssekretærer har kommet for å spise lunsj sammen med oss. De er på vei til det krigsherjede Preah Vihear området for å drive diplomati, men har tatt seg tid til å stoppe for lunsj i Siem Reap.

Det var en surrealistisk opplevelse når Hans Eksellense(Som han blir kalt), steg ut av bilen. Vi har nemlig observert det hierarkiske systemet innenfor utdanning her i området, og på denne stigen stiller både rektor Ora og provinsiell direktør Ung Seredi høyt. Det var derfor en opplevelse å se dem bøye seg nærmest i støvet for denne personen som steg ut av bilen.

Im Sethy i mørkeblå skjorte

Under lunsjen var det mange som holdt tyst. Man må kjenne sin besøkelsestid når man sitter i selskap med hans eksellense Im Sethy. Når vi skulle sette oss med spisebordet ble vi fra Norge plassert like ovenfor hans eksellense. Dette var kjempemoro for oss. Vi var vitne til en hel gjeng med innflytelsesrike personer som av ren underlegenhet holdt helt tyst, mens vi satt og diskuterte løst og fast med hans eksellense. Temaene som ble nevnt under samtalen var: Hva vi hadde undervist i praksis, hvordan vi likte å undervise i Kambodsja, Finland og Den Finske Vinterkrigen, Norge og Erik Solheim (Som han kjente ganske godt), utfordringer knyttet til utdanning i Kambodsja, og siste men ikke minst hva slags innhold historiepensumet i Kambodsja burde ha.

Im Sethy var en svært hyggelig og inkluderende person som vi satt pris på å møte.

Foruten et fantastisk klientell, var selve maten under lunsjen noe skummel for norske tarmsystemer. Spesielt ettersom hans eksellense, i partnerskap med sine statssekretærer, forsøkte å få oss stakkars nordmenn til å smake på absolutt alt. For det første hadde vi nettopp spist massevis med kake, og for det andre var noen av tingene nokså uappetittlig etter vårt skjønn. Her tok likevel ærefrykten overhånd og vi tvang ned spiseskje etter spiseskje.

Dette var en opplevelse som kom svært overraskende på oss. Vi møtte opp ubarberte, udusjede og i dagligdagse klær, og følte oss derfor til tider litt utilpass.

Besøk av utdanningsministeren er nok et eksempel på det fantastiske kontaktnettet Magnar har opparbeidet seg her i Kambodsja, og vi har vært svært heldige som har fått være en del av det, og det har gitt oss mange uvurderlige erfaringer.

Vi satt igjen med et lite hakeslipp når Im Sethy håndhilste med oss en siste gang før han hastet av gårde til bilkortesjen med sikkerhetsvakter hakk i hæl. 

Det utartet seg til å bli litt mer enn en rolig lunsj med Magnar før han reiste

Deler av bilkortesjen

Aw kohn, PTTC

Da er vi ferdige med praksisen vår her på PTTC. Vi har møtt så mange fantastiske mennesker og besøkt mange spennende steder, så det har vært seks uker med mange inntrykk og fine opplevelser. Vi har blitt veldig godt mottatt på skolen av lærerne og ikke minst av studentene. Så det har vært utrolig gøy å undervise her. Studentene har vært veldig interessert i det vi har undervist i, motiverte, lærevillige, høflige og takknemlige. Og den takknemligheten fikk vi virkelig oppleve, da skolen like gjerne arrangerte en avslutningssermoni for oss.

Mye fnising fra jentene da John holdt tale.

Litt forlegne, men glade studenter

Alle de nesten 200 første års studentene, noen av lærerne, visedirektøren på PTTC An Chhut og direktøren for utdanning i provinsen Ung Seredi hadde samlet seg under biblioteket for å holde en sermoni for oss studenter og vår øvingslærer Magnar Sannes. Først holdt An Chhut en tale til oss, deretter var det Magnar's tur å holde tale til studentene på PTTC, så holdt John en tale til studentene på PTTC på vegne av oss, studentene på PTTC holdt tale for oss og til slutt holdt Mr. Ung Seredi en lang tale. Som om ikke dette var nok, fortsatte sermonien med utdelig av utmerkelser og gaver. Det hele var overveldende og sjelden har vel noen studenter fått så mye oppmerksomhet for å ha fullført praksis. Det eneste vi kan si er; tusen takk PTTC!!

Magnar fikk en utmerkelse for å ha vært en av grunnelggerne for samarbeidet mellom UiA og PTTC.

Vi fikk hver vår diplom og en liten gave fra skolen.

så fikk vi gaver av studentene...

og her alle sermonideltagerne samlet

Avslutningslunsj





 

Jeg og John har fulgt hver vår klasse ganske tett gjennom hele praksisperioden. I den siste engelsktimen vår, lagde vi en natursti for begge klassene. Studentene var litt usikre på hva en natursti  var, men når vi først kom i gang var innsatsen upåklagelig. I stekende varme løp de ivrig rundt på skoleområdet for å finne alle postene, og vi avsluttet det hele med en felles lunsj på plenen utenfor skolen. Det ble mye latter, sang og dans. En kjempefin avsluting med de fantastiske klassene våre:)

John med 1A



Merja med 1B





Det nærmer seg slutten/Historiebevissthet del II

Vi er nå i gang med siste uke. Har vi vært dårlige til oppdatere, sier du? Vel, det har sin naturlige forklaring i at det har vært mye å holde på med. Ingen unnskyldning, bare en forklaring. Men vi kan jo la innleggene strømme nå mot slutten.

Husker du historiebevissthetsinnlegget (28 bokstaver!) mitt? Vel, jeg har et forklaringsansvar. I all min uvitenskapelighet så jeg ting jeg ville se og overså noe åpenbart. Fra da jeg hadde samme opplegget i andre klasser viser det seg at elevene velger den berømte sirkelen, framfor linjen, fordi det minner dem om jordkloden! Faktisk.

Så selv om jeg hørte at de brukte den forklaringen i den første klassen ble jeg så oppstemt av resultatet at jeg lagde en konklusjon det ikke var vitenskapelige grunner for å hevde. I all min vitenskapelighet poster jeg derfor dette innlegget for å bekrefte at viteskapen går framover ved prøving... og feiling. Og noen ganger innimellom fordi man har rett.

Vitenskapelig, teoretiserende og historiebevissthetsformidlende (30!) hilsen Kristoffer

Er det lov å slå barn?

Er det lov å slå barn?

"Det er vel lov å slå barn bare hvis det er i god hensikt? Hvis man bare slår litt, så gjør de ikke samme feilen igjen."

Studenten kom rett og slett med et utilslørt innlegg til forsvar for å bruke vold mot barn i oppveksten. Ble jeg sjokkert? Nei, egentlig ikke. Jeg visste jo at dette ikke er så uvanlig i Kambodsja. Men med min gråsone-framfor-svart-hvitt-undervisning skulle jeg nå få litt å bryne meg på. Motstanden mot å slå barn var allikevel overveldende. I fire forskjellige klasser diskuterte vi temaet med forskjellig intensitet.

Hjemmeleksa var å ramse opp alternativer til slag. Skulle ønske jeg hadde sluppet å måtte gi den leksa.

Kristoffer

Historiebevissthet? Hva er nå det?

En liten historisk oppdatering.

Personlig synes jeg historiebevissthet er et viktig og spennende emne. For de uinnvidde kan jeg si at historiebevissthet handler om refleksjoner av hva historie er og hvordan vi preges av- og preger historien. Jeg prøvde å si dette til klassen på følgende måte: "We are shaped by history and we are shapers of history."  Tolken kom etterpå og spurte: mente du shape eller safe? Shape, sa jeg. Å, ja, sa han, da sa jeg feil til klassen... Som du skjønner har innholdet i det jeg sier en del hinder å passere før det når fram til elevene. Timen gikk nå sin gang og vi kom i gang med historiebevisstheten.


(Til venstre: den tragiske delen av Kombodsjas historie. Bilde av bilde av hodeskaller med og uten bind for øynene fra massegrav i Choueng Ek.)
(Til høyre: den stolte historien. Liten del av templet Angkor Wat som representerer Khmerrikets storhet.)

Hvordan forholder man seg egentlig til en historie som blant annet har vært preget av folkemord, borgerkrig, bombing og grensetvister innen de siste 35 år? Dette spurte jeg studentene om og jeg er takknemlig for det de delte. De var alle innstilt på å BRUKE historien til å skape en BEDRE framtid. Dette er historiebevissthet!, sa jeg. Men da jeg spurte hvordan historien skulle brukes ble det stille. Refleksjoner rundt slike temaer er ikke noe man skal bruke krefter på her borte. Det jeg må huske er at det tryggeste for et menneske under Røde Khmer-perioden var å glemme. Glemme språk, kunnskap, tidligere jobb, bekjentskaper og drømmer. Det var livsfarlig å huske. Det å kunne fransk eller å ha vært lærer kunne bety den sikre død, hvis soldatene fant det ut. Så jeg må være (historie)bevisst dere historie og kultur. Allikevel er mitt høye ønske at elevene skal lære hva kritisk tenkning er. Jeg ga dem en oppgave:

Velg en strek, runding eller firkant som et symbol på hvordan du oppfatter historie. Resultat:

Runding: 21 elever             Firkant: 4 elever                Strek: 6 elever

Ingen av resultatene sjokkerte meg. I øst er man mer preget av en syklisk tids- og følgelig, historieforståelse. Det som var spesielt var at de som hadde valgt annet enn runding, etter opptelling, helst ikke ville si noe når jeg spurte hvorfor de hadde valgt det de hadde valgt. Og etter hvert skjønte jeg at de hadde valgt ”feil” figur. De hadde stukket seg ut i mengden. Det skal man helst ikke gjøre. Gjør som de andre, så legger ingen merke til deg. Sjansen for å dø eller bli straffet minimeres.

Da måtte pedagogen (undertegnede) forklare at det finnes ikke gale svar, alle har rett, dette handler om DIN oppfatning, osv. Liten respons. DIN oppfatning, sa jeg igjen. Ok, da. Litt motvillig forklarte de hvorfor de hadde valgt den figuren de hadde valgt. Men det var noe skamfullt over de flakkende blikkene mens elevene med ”riktig” figur smålo seg imellom.

Jeg kunne fortsatt, men nå tror jeg du skjønner litt mer om hvor utfordrende og hvor spennende det er med historieundervisning i Kambodsja. Oppdatering av turen til Phnom Penh er like rundt hjørnet. Stay tuned for mer historie!

Kristoffer

Hverdagen til elevene våre

Det er på tide at jeg tar bladet fra munnen og bidrar litt mer til denne bloggen, og i den anledning tenkte jeg at det kunne vært interessant for leserne å vite litt om vår elevgruppe.

Å være elev på Provincial Teacher Training College (PTTC) er nemlig svært krevende, og vi studenter fra Norge er stumme av beundring for hvor hardt elevene arbeider og hvor mye arbeid de legger ned.

I løpet av engelsktimene mine har jeg fått et ganske tydelig bilde av hvordan en hverdag ser ut for en elev ved PTTC. (Hvertfall i den klassen)

05.00: De står opp for å gjøre seg klar til en ny skoledag

05.15: De spiser frokost og gjør sine vanlige morgenrutiner

05.30: De lager mat som de tar med seg på skolen. I A-klassen spiser elevene lunsj sammen på gressplenen, og elevene tar med seg hvert sitt bidrag til det som minner om en piknikk-lunsj.

Når maten er ferdig laget så gjør elevene seg klare til å dra på skolene. Det er ingen som våger å komme for sent til oppstilling og flaggheising klokken 07.00

Fra 07.00 til 11.00 har elevene ordinær undervisning. Mellom 11 og 14 er det en slags lunsjpause, fordi det er i dette tidsrommet at varmen er sterkest. De fleste elevene deltar imidlertid på ekstraundervisning i engelsk mellom 11 og 12, så pausen deres blir redusert til 2 timer. I denne pausen er det mange elever som driver med vedlikehold og gartnervirksomhet, men det virker som om det går på rundgang mellom elevene. De som har slik tjeneste benytter seg nemlig av egne uniformer som minner om norske speiderskjorter.

I lunsjen spiser elevene de tingene som de forberedte tidligere på morgenen, og alle har med sitt bidrag. De spiser: Ris, kylling, fisk og mange andre ting jeg ikke er helt sikker på hva er.

Etter lunsjen har elevene ordinær undervisning fra 14-17, etterfulgt av nok en oppstilling.

Deretter drar de til sine respektive bopeler for å gjøre lekser og hjelpe familien. De fleste elevene kommer fra fattige familier, og blir følgelig nødt til å hjelpe til hjemme for at hjulene skal gå rundt. Mange av dem har også oppimot 10 søsken.

Etter å ha gjort sine plikter hjemme, så slapper de litt av før de legger seg. De legger seg tidlig, for de må jo opp igjen svært tidlig neste morgen.

Elevene har forøvrig skole på lørdag, og av og til ekstratimer på søndager. 

Når de har fri på søndager, er det mange som besøker familie på landsbygden. Dette innebærer sykkelturer på 40km hver vei for å se familien sin i noen timer, før de drar tilbake til Siem Reap for å gjøre seg klar til neste skoledag.

I klasserommet er elevgruppen en fryd å ha med å gjøre. De reiser seg når læreren kommer inn, og blir stående helt til læreren ber dem sette seg. Elevene kikker rart på oss når vi går og deler ut ark eller ordbøker, og flere melder seg frivillig for å gjøre det i stedet. Når timen er over, reiser elevene seg igjen, og blir stående helt til læreren går ut av klasserommet. Idet man går ut av døren kommer det ofte et rungende ”Thank you teacher” fra elevene. Det er på veldig mange måter en veldig takknemlig jobb å være lærerstudent her i Kambodsja.

John E

Elevene følger nøye med

Undertegnede smiler for seg selv når eleven plasserer Russland der Finland ligger

Ikke så lett når Atlasene er skrevet på khmer.